Det har vært mye lydighetstrening med Pavlov før konkurransen, så det har vært lite fuglehundtrening siden jakten. Denne uka har jeg fått tatt noen gode økter med både Pax og Pi.

Pax har gått noen lavlandsprøver i VK i høst, men manglende trening på lavlandsfugl iår har gjort at han søksmessig ikke har holdt samme nivå som ifjor. Denne uka fikk vi gått på forvillet fasan og han hadde to fine fuglearbeider, et med og et uten reis. Jeg ser at han trenger det for å holde søket og intensitetenpå topp. I første situasjonen forsvant han inn i skogen sammen med makker og vi måtte lete litt. Jeg fant først makker, så oppdaget jeg at Pax sto bak. Det var usikkert om Pax sekunderte eller om det var to selvstendige stander, så vi ba begge om reis. Pax gikk på sporet og ble borte igjen. Jeg fant han i ny stand og så fasanhøna trykke 1/2 meter foran nesa hans. Jeg turde ikke be om reis, så jeg gikk inn foran han, fuglen gikk og Pax var rolig i oppflukt og skudd. Etter utredning apporterte han greit utlagt fugl. Jeg satte han igang igjen, men straks etter var han borte igjen. Han hadde ikke blitt med i marsjretningen og etter litt leting fant jeg han i stand noen få meter bak der vi hadde det første fuglearbeidet. Han reiste presist og var rolig igjen. Etter dette gikk han godt ute på jordene også. Helst skulle jeg jo ønske at han fikk belønning for god reviering ute på stubben, men rapphønsene var borte.

Med Pi har jeg fått noen gode økter med ro i oppflukttrening på due. Hun har utviklet seg siden jakten og fått større jaktlyst, så jeg merket at det er viktig å vedlikeholde sitten. Hun var ganske drøy ved første forsøket, men etter litt repetisjon av grunnøvelser på nært hold var hun fin igjen. Jeg varierer belønningene mellom å la henne se ny fugl eller belønner med mat. Jeg varierer også mellom å ta henne tilbake og la henne sitte lenge dersom jeg ikke er helt fornøyd eller setter henne igang igjen med en gang når hun er komplett rolig.

Igår tok vi oss en tur til fjells. Med tanke på den elendige rypejakta, så trenger hun en felling nå for å bli mer bevisst. Hun går i bra fart, holder god kontakt og revierer tett, men til tider skulle jeg ønske at hun tok for seg mer i bredden. Jeg regner med at dette kommer med tålmodighet og erfaring. Hun er jo ikke 1,5 år engang. I begynnelsen gikk hun et fint medvindssøk uten å finne fugl. Vi støkket to harer og så en rev og hun var rolig. Vi støkket to ryper uten at Pi var i nærheten av disse. Da vi gikk litt lenger opp i høyden og hadde motvind, trekker hun an oppe i fjellsiden. Vi kommer oss opp til henene etter litt klatring og hun avanserer sakte, stadig lavere i ryggen. Det går opp 5-6 ryper presist foran hunden. Rypene letter drøye 10 meter lenger unna på denne tiden enn de gjorde i august og september. Pi var helt rolig på kommando. Da jeg går opp til henne flyr det opp 12-15 ryper like til høyre for oss, men dessverre bommer skytteren. Pax er nå pålitelig nok til at jeg kan konsentrere meg fullt og helt om skytingen, men med Pi vil jeg være på den sikre siden og ha full fokus på hunden. Det er gull verd å ha med seg en skytter når jeg jakter med unghund. Det var synd det ikke ble felling, for det syns jeg Pi hadde fortjent etter å ha bragt oss på skuddhold under disse forholdene. Det var ganske sterk vind og snø i lufta, så uten en dyktig hund er det vanskelig å komme innpå fuglen. Mot slutten av turen ble hun litt trøtt, men jeg er likevel godt fornøyd med henne og gleder meg til mer jakt og trening på senvinteren. Vi hadde ikke med kamera, men her er et bilde fra september: