…ikke på det du ikke vil ha! Dette er en av hjørnestenene i klikkertrening. Likevel treffer vi mange hundeeiere som tydeligvis opplever det mer forsterkende å snakke om problemene enn å løse de. Mange steder er det populært med problemhundkurs. Dette er ofte et godt tilbud til de som virkelig har et problem med hunden sin. Hvor vidt man har et problem eller ikke er selvsagt ikke opp til meg å bedømme. En definisjon på problematferd kan være at hundens atferd oppleves problematisk for hundeeieren, hunden selv eller omgivelsene. Likevel kan jeg ikke se at verken hunden eller eieren er tjent med å overfokusere på det som er problemet. Blir det mer forsterkende å snakke om problemene sine og omgivelsene forsterker denne atferden hos eierne, er det fare for at eieren får et helt urealistisk syn på hva vi kan forvente av en hund. Slår man seg til ro med at hunden har fått stempel som ”problemhund” kaster man bort mye tid på bekymringer som istedet kunne vært brukt på å trene opp hunden til å lære hunden det vi faktisk vil at den skal gjøre.
Selvsagt finnes det hunder som har store problemer. Selv om det heter at den dyktig trener kan lære hunden alt den fysisk og psykisk er i stand til å gjøre, så legges (spesielt innenfor klikkertreningen) ofte altfor mye ansvar på treneren (”alt er min feil, hadde jeg bare gjort rett så kunne jeg trent hunden til å vinne VM…”). God avl og å velge rett hund har stor betydning om man vil ha en trivelig og fremgangsrik hund. Bortsett fra hvor lett hunden er lett å belønne med lek og godbiter, så er det store forskjeller mellom hundenes samarbeidsvilje, konsentrasjonsevne, hvor lett hunden har for å veksle mellom aktivitet og hvile, hvor lett hunden blir frustert, hvor lett hunden har for å komme med lyd, hvor lett hunden har for å være alene hjemme, hvorvidt hunden vokter, hvor lett hunden har for å venne seg til å være alene, hvordan hunden kommer overens med andre hunder osv. Flere av disse egenskapene har en arvelig komponent. Det er ikke alt som er din feil – det finnes også dårlige hunder! I treningen derimot skylder vi aldri på hunden. Når vi først har fått den hunden vi har og har blitt glad i den, så får vi prøve å gjøre det beste ut av det med trening. Det løser seg ikke med bortforklaringer. Så tenk positivt, fortsett å jobbe og husk at vi kan endre hunders atferd med trening!
Blant de vanligste (bort)forklaringene for uønsket atferd er at du har for dårlig lederskap eller at hunden er stresset. Som regel er brukes disse to ”universaldiagnosene” ved alle tilfeller når du ikke får hunden til å gjøre det du vil at den skal gjøre i en gitt situasjon eller at hunden ikke oppfører seg som du forventer det.
Nedenfor kommer noen tips som alle har som målsetning at hunden til enhver tid skal engasjere seg i den aktivitet som du vil:
-Bestem deg for hva du synes er viktigst at hunden skal kunne klare. Senk forventningene til valpen. En del ”problemer” slutter hunden med når den er voksen bare du unngår å forsterke de (feks valpebiting, å bite på sko og å gjøre fra seg inne). Andre saker som er veldig forsterkende i seg selv må du avbryte eller ta tak i med en gang du ser tendensene. Og lær deretter hunden hva du vil at den skal gjøre istedet. Tenk forebyggende, ikke problemløsende. Da slipper du å bruke vold eller fryktelig lang tid på å løse det senere. Ikke avled med andre morsomme aktiviteter når hunden gjør noe du ikke vil, du bare belønner den uønskede på den måten.
-Utvikle belønninger istedet for å bare bytte forsterker og ”finne” bedre og bedre saker når hunden ikke vil ha det du tilbyr. Belønningsutvikling er en kontinuerlig prosess som ikke slutter når hunden har nådd en viss alder. Målsetningen er at belønningene skal fungere i alle situasjoner. Begrens hundens valgfrihet der du må, ta kontrollen og styr konsekvensene av hundens valg istedet for å styre hunden fysisk med bånd eller på andre måter.
-Sørg for at hunden alltid engasjerer seg i den aktiviteten som du vil. En hund som takker nei til en viss belønning i en viss situasjon fordi den heller vil ha noe annet, er for meg en hund som sier ”har ikke tid til å komme på innkalling – jeg er opptatt med å jage rådyr”.
Dvs om du inviterer den til lek (som du vet at hunden syns er morsom i andre situasjoner) og den heller vil bort til andre hunder, snuse i bakken eller ha godbitene den har fått snusen på, så lar du ikke hunden velge aktivitet, men fortsetter å gjøre leken med deg spennende til den engasjerer seg fullt og helt i leken med deg. Gjør det gjerne til en selvkontroll-lek (”doggie zen” som det heter om man er amerikaner). Når hunden fullt og helt er opptatt av leken med deg, sier du værsågod og den får komme dit den selv vil. Ikke gi deg om det ikke fungerer med en gang. Hvis du ikke får engasjert den i det du vil, fortsett å jobbe, eller ta med deg hunden litt lenger unna forstyrrelsen. Med en gang du får den med på det du vil, kan du gå nærmere forstyrrelsen igjen. Og vice versa: om hunden heller vil leke enn å ete godbiter. På denne måten kan du på en leken måte lære hunden å engasjere seg i det du vil. Gjør dette til en livsstil der du alltid sørger for at hunden engasjerer seg i det du vil, enten det er å gå pent i bånd, ligge stille i sin seng, leke, komme på innkalling eller ete godbiter. Ta tak i alle slike ”gidder ikke, har ikke tid”-situasjoner og løs det når det dukker opp i hverdagen. Og husk å øke kriteriene og utfordre hunden når den har blitt flink på et nivå, ellers blir det veldig enkelt og ritualisert og har liten overføringsverdi til andre situasjoner.
-Bare la hunden få det den vil når den slapper av eller oppfører seg fint (feks ikke gi den mat mens den maser etter det, men gjør klar maten og la den stå på benken. Når hunden har ”gitt opp” og ligger rolig på plassen sin, ber du den komme til deg og si værsågod).
-Lær hunden å gå ved din side og gå i samme tempo som deg. Lær den å stoppe når du stopper og ikke la den gå fremover igjen før du begynner å gå. ”Å ikke dra i båndet” er ikke konkret nok for at de fleste middels aktive hunder skal forstå det. Ikke la den komme frem til andre hunder, lukteflekker etc når den drar, men når den går rolig ved din side og går i samme tempo som du gjør.
-Lær hunden å ligge stille i en hundeseng, åpent bur eller en annen trivelig plass. Avbryt uønsket atferd innendørs på en ”upersonlig” måte, feks ved å lede hunden rolig til en anvist plass der du har lært den å ligge stille eller hold den i ”pausestilling” mellom dine ben.
-La hunden ta ansvar og tilby den atferden du ønsker av den for å få det den vil ha. Ikke be hunden om å jobbe, men la hunden be om å få jobbe for deg.
-Lær hunden å finne ønsket aktivitetsnivå i ulike situasjoner. Bruk mye lek i treningen og bare belønn hunden om den virkelig anstrenger seg om du har en mer passiv hund. Forsterk aktive atferder under trening. Ikke del ut billige belønninger av gammel vane. Belønner du virkelig så bra at hunden lengter etter å gjenta atferden du forsterket?
-Forsterk passivitet i hverdagen og jobb med shaping av kontrollerte bevegelser som krever kroppskontroll om du har en hund med høyt aktivitetsnivå. Ikke innfri hundens forventninger gjennom å la den gjøre det den tenker på, men gjør heller motsatt. Feks om hunden ”lengter” etter avstandsbelønningen, belønn heller fra hånden til hunden fullt og helt har sluttet å tenke på den utlagte belønningen. Ta med deg denne tenkemåten til hverdagen også, feks om du gjør istand maten dens eller skal gå spor eller skal ut på tur. Vil hunden ha et ”Ja”, må den stille riktig spørsmål. ”Gi meg, gi meg!” gir ikke uttelling. Men en sitt eller et rolig blikk med rett attityd kan gjerne belønnes med det hunden har lyst på.
-Kan du svare presist og konkret om noen spør deg: ”Hva er ditt kriterium?”
-Husk at positiv hundetrening er ikke fri oppdragelse. Ha kontroll på hunden eller ha kontroll på forsterkerne. Gjør det enkelt å lykkes i begynnelsen, men tren hunden til et nivå der det uten trening ville vært enkelt å gjøre feil og vanskelig å gjøre rett!
-Ikke gjør deg selv til offer for omgivelsene, ta ansvar og forsterk den atferden du vil ha!
Kjempebra skrevet Thomas, nå fikk jeg masse inspirasjon til hva jeg skal snakke om på kurset i kveld.
Många kloka ord! Det plågsamma är väl bara att hundköpet också får sättas upp på tränarens ansvarslista, alltså om man kollar upp att det finns förutsättningar för att bli en trevlig hund som passar en själv. Kanske steg 1 till lyckat hundköp är god självkännedom!? Vem man är, vilka egenskaper man trivs med hos andra individer, vilka beteenden man klarar av att hantera och vilka man bör undvika att få in i sitt hus. Ibland undrar jag om inte de hundarna jag gillar att träna kanske är rätt tvärt emot vad jag borde ha i vardagen eftersom jag är tämligen lat på detta att vardagsuppfostra hundarna… (fin omskrivning va!? 😉 )
Oj vilket toppeninlägg. Tack för att du skriver så bra och delar med dig av dina kunskaper.
Tina
Godtskrive Thomas…
Många kloka ord! 🙂
Åh vilket härligt inlägg att läsa så här i höstmörkret.Vilken underbar bild på dig och Pi när ni tar en tupplur på fjället.
Såå bra skrivet!!
Var dette innlegget skrevet til meg?? Det var i alle fall akkurat det jeg trengte å lese ;)! Takk for inspirasjonen! Og du skriver kjempebra Thomas!!
Pingback: Poter » Blog Archive » Onsdag
Bra inlägg, inspirerande och tänkvärt.
Bra skrevet Thomas!
Allikevel er det flere ting som er vanskelige å løse gjennom kun trening som du beskriver her. Og det er disse tingene som er den største utfordringen(for meg og sikkert mange andre). For eksempel aggresjon mot andre hunder eller mennesker. På slike ”problem”atferder kan man ikke alltid benytte seg av trening med forsterkere, men må inn å bruke habituering og sosialisering/miljøtrening. Dette er en mye vanskeligere sak enn kun å lære hunden å ikke vise disse symptomene under trening eller i visse situasjoner.
På trening har man tross alt kontroll på situasjonen, og kan benytte forsterkere til å oppnå ønsket atferd. Det er ikke dermed sagt at hunden blir tryggere på mennesker eller andre hunder av den grunn, selv om symptomene er borte på trening. Årsaken (redsel el. usikkerheten) kan fremdeles være der. Når man kommer inn på redsel/usikkerhet kan det å ha for gode forsterkere være farlig, altså hunden setter seg selv i situasjoner den egentlig ikke takler, men overser det for det er viktigere med leke enn å fokusere på den andre hunden. Hvis hunden da mister fokus på leken, kan man få et stort problem… Det er selvsagt synd med de som overfokuserer på problemer, i stedet for å tenke på løsningen. Men når man først tenker på løsninger, er ikke alltid trening i seg selv som er svaret, som det virker som at du mener 🙂
Det er ganske lett å trene opp en hund med høy motivasjon på godbit og leker til ikke å vise avstandsøkende signaler mot folk eller dyr, selv om redselen ikke er fjernet. Det er denne fokuseringen på atferd (symptomer) og ikke på årsak til problemet som kan være farlig, og bør tas med i en diskusjon av problemhunder.
Lang kommentar 😉
Hei Lene!
Problemet er at vi ikke kan observere årsakene, bare symptomene. Siden klassisk og operant betinging henger sammen, så vil man uansett ikke bare jobbe med enten klassisk eller operant betinging. I praksis så driver mange og mater hunden istedet for å drive motbetinging. Man lever i en slags forestilling om at det hjelper å bare belønne det du ikke vil ha for å få bort det du ikke vil ha, uten å legge vekt på å belønne hunden for det du ønsker at den skal gjøre. Jeg er ikke enig i at hunden ikke er mottakelig for læring når den er redd eller stresset. Det er den i aller høyeste grad, men den er kanskje ikke så interessert i dine belønninger. Feks så trenger en redd hund bare 1 repetisjon for å lære å bite for å slippe unna. Eller bare 1 repetisjon for å lære seg å drepe katter. Hunder blir roligere og tryggere om de lærer hvordan de skal oppføre seg. Gir vi hunden et valg, lar atferden få konsekvenser (PF/NS) og hunden dermed lærer at den gjennom sin atferd kan få kontroll over situasjonen, så fjerner du en viktig stressor, nemlig ukontrollerbarhet. Når den er tilstede i en situasjon uten å vise uønsket atferd over en lenger periode vil også habituering skje. Så du kan kanskje si at jeg legger større vekt på den operante delen. Selvsagt er motbetinging et verdifullt verktøy, men da gjelder det å gjøre det rett og være sikker på at rett assosiering skjer og at du ikke forsterker uønskede operante atferder på kjøpet.
Hei igjen!
Helt enig i det du sier, at mange belønner hele tiden og kaller det motbetinging. Dette med å gi hunden et valg er viktig i denne prosessen. Gir man den godbiter hele tiden, har den jo ikke et valg…
Og ja du kan trene vekk aggressivitet på den måten, men hunden lærer ikke viktige ting som å kunne kommunisere med andre hunder. Det er dette poenget som er viktig for meg, at hunden lærer å kommunisere med den andre hunden, og bruke de dempende signalene. Har man en hund som takler møte med andre hunder godt, slipper man utfall, for hunden har ikke behov.
Jeg vil gjerne ha begge deler. At hunden kan være hos meg når jeg belønner og trener, men også kan gå på tur med fremmede hunder, eller møte dem, uten at det blir konflikter, eller at jeg trenger å blandes inn i situasjonen. Selvsagt tror jeg at en kombinasjon av dette, lære hunden å bli trygg på andre hunder gjennom omgang med andre trygge hunder, og å bruke motbetinging pt/ns i treningssituasjon, er det beste for utrygge hunder.
Jeg ønsker ikke en hund som alltid er i treningssituasjon. Av og til har jeg lyst å slappe av og vite at hunden min fikser dette med å kommunisere med andre hunder selv. Og denne læringen får man ikke ved å belønne rett atferd i en hilsesituasjon. I en hilsesituasjon mellom to hunder kan man jo ikke gå inn å belønne hunden når den er snill. Med nok omgang med andre hunder bør hunden selv klare å finne utav hva som er god oppførsel (som lønner seg) og ikke. Dette gir en enda større trygghet tror jeg, enn å kun trene på dette. På et punkt må man jo la hundene få hilse, og da kan man ikke blande seg.
Ang. motbetinging så handler det om å klikke i dét hunden snur seg mot den andre hunden – man tar tak i den automatiske responsen hunden har, og dette er ikke en operant atferd. Problemet kommer når man klikker for sent, altså når hunden velger å stå å stirre på den andre hunden, som er en operant/bevisst atferd. Automatiske responser er ikke viljestyrte, og det er ikke fare for at man får uønskede operante atferder på kjøpet ved å omgjør de automatiske responsene.
Jeg tror at faren for å bli skuffet er stor om man har altfor høytsvevende forhåpninger om at en ”problemhund” skal begynne å like alle folk og hunder og være helt ukomplisert. I utgangspunktet bør vi forvente at ”vanlige” hunder kan omgås med alt og alle, men det er slett ikke noe man kan forvente seg av alle individer. Det gjelder å være realistisk. Den absolutt ”perfekte” hund finnes ikke!
Jeg hadde vært fornøyd med å få en ”problemhund” lydig, kontrollert og avslappet. Jeg mener at sosialisering og miljøtrening er viktig og kan utgjøre en viktig forskjell, men ikke kan kompensere for alt hunden har med seg genetisk. Har man virkelig en problemhund, så er ikke sosialisering et alternativ. Hos en virkelig ”problemhund” vil uansett problematferden komme til utrykk i større eller mindre grad. En hund som har med seg mange fine arvelige egenskaper blir nok bra selv med minimalt med sosialisering og miljøtrening.
Bra innlegg! Viktig tema du tar opp. Spesielt synes jeg det var bra du skrev om ansvaret som legges på eier. Da jeg hadde en hund med issues fikk jeg enten høre at jeg måtte styrke lederskapet, at han var stresset eller at jeg fikk det jeg forsterket. Det siste gikk jo mer inn i gaten for mitt ”hundespråk” og dermed følte jeg det var min feil at hunden var blitt som den var blitt. Joda, mye kan jeg ta på min kappe, helt klart, men ALT var ikke min feil. Etter hvert skjønte jeg at det er noe som heter selvforsterkning og at det er ting i miljøet som kan være forsterkende. Alt blir ikke delt ut fra meg. Dette tror jeg også vi kan være flinke å fortelle hverandre, spesielt våre superambisiøse treningsvenner som kanskje plages litt. Ingen er perfekte, verken hund eller eier!
Hva mener du med dette: ”Begrens hundens valgfrihet der du må, ta kontrollen og styr konsekvensene av hundens valg istedet for å styre hunden fysisk med bånd eller på andre måter.”?
De to siste punktene synes jeg var veldig bra og verdifulle å ta med seg! Du skriver bra, Thomas.
Hei Lone!
Jeg mener akkurat det du selv sier:
I de situasjonene der hundens atferd enten er ”selvforsterkende” eller bare er uakseptable, må vi begrense hundens valgmuligheter når vi jobber med belønningsutvikling eller hverdagslydighet. Sagt på en enklere måte: Hunden kan ikke få gjøre som den selv vil bestandig:) Så langt det lar seg gjøre rent praktisk vil jeg heller fjerne belønningen enn å stoppe hunden fysisk. La den lære at trivelige saker kommer frem når den gjør rett og trivelige saker fjernes når den gjør noe feil.
Men altså: For meg innebærer ”Du får det du forsterker” også om du lar hunden springe frem og forsyne seg av livets belønninger. Man kan jo velge å ikke la hunden få gjøre det;)
”Jeg mener at sosialisering og miljøtrening er viktig og kan utgjøre en viktig forskjell, men ikke kan kompensere for alt hunden har med seg genetisk. Har man virkelig en problemhund, så er ikke sosialisering et alternativ.”
Veldig enig i det du sier, at hunden aldri blir bedre enn hva genene gir utgangspunkt til. Men tror allikevel hunder kan bli bedre gjennom både sosialsering og trening, og at bare trening ikke alltid trenger å være svaret. Men som du sier, de hundene som er ”problemfyllte” i utgangspunktet, vil ikke sosialisering, men bare trening hjelpe.
Skjønner hva du mener. Tror det er viktig at folk skjønner at positiv trening ikke innebærer å være grenseløs. Et hundeliv blir så mye enklere med grenser -på den rette måten 🙂
Pingback: Film och kontroll
Pingback: tanker om hund og problemer « Lene og Susi - en treningsblogg
veldig godt skrevet.
Fine kommentarer om miljøtrening også.
stå på!
Pingback: emmli.com | finsk lapphund & pumi
Pingback: Problemer | Retrieveren.com