…ikke på det du ikke vil ha! Dette er en av hjørnestenene i klikkertrening. Likevel treffer vi mange hundeeiere som tydeligvis opplever det mer forsterkende å snakke om problemene enn å løse de. Mange steder er det populært med problemhundkurs. Dette er ofte et godt tilbud til de som virkelig har et problem med hunden sin. Hvor vidt man har et problem eller ikke er selvsagt ikke opp til meg å bedømme. En definisjon på problematferd kan være at hundens atferd oppleves problematisk for hundeeieren, hunden selv eller omgivelsene. Likevel kan jeg ikke se at verken hunden eller eieren er tjent med å overfokusere på det som er problemet. Blir det mer forsterkende å snakke om problemene sine og omgivelsene forsterker denne atferden hos eierne, er det fare for at eieren får et helt urealistisk syn på hva vi kan forvente av en hund. Slår man seg til ro med at hunden har fått stempel som ”problemhund” kaster man bort mye tid på bekymringer som istedet kunne vært brukt på å trene opp hunden til å lære hunden det vi faktisk vil at den skal gjøre.

Selvsagt finnes det hunder som har store problemer. Selv om det heter at den dyktig trener kan lære hunden alt den fysisk og psykisk er i stand til å gjøre, så legges (spesielt innenfor klikkertreningen) ofte altfor mye ansvar på treneren (”alt er min feil, hadde jeg bare gjort rett så kunne jeg trent hunden til å vinne VM…”). God avl og å velge rett hund har stor betydning om man vil ha en trivelig og fremgangsrik hund. Bortsett fra hvor lett hunden er lett å belønne med lek og godbiter, så er det store forskjeller mellom hundenes samarbeidsvilje, konsentrasjonsevne, hvor lett hunden har for å veksle mellom aktivitet og hvile, hvor lett hunden blir frustert, hvor lett hunden har for å komme med lyd, hvor lett hunden har for å være alene hjemme, hvorvidt hunden vokter, hvor lett hunden har for å venne seg til å være alene, hvordan hunden kommer overens med andre hunder osv. Flere av disse egenskapene har en arvelig komponent. Det er ikke alt som er din feil – det finnes også dårlige hunder! I treningen derimot skylder vi aldri på hunden. Når vi først har fått den hunden vi har og har blitt glad i den, så får vi prøve å gjøre det beste ut av det med trening. Det løser seg ikke med bortforklaringer. Så tenk positivt, fortsett å jobbe og husk at vi kan endre hunders atferd med trening!

Blant de vanligste (bort)forklaringene for uønsket atferd er at du har for dårlig lederskap eller at hunden er stresset. Som regel er brukes disse to ”universaldiagnosene” ved alle tilfeller når du ikke får hunden til å gjøre det du vil at den skal gjøre i en gitt situasjon eller at hunden ikke oppfører seg som du forventer det.

Nedenfor kommer noen tips som alle har som målsetning at hunden til enhver tid skal engasjere seg i den aktivitet som du vil:

-Bestem deg for hva du synes er viktigst at hunden skal kunne klare. Senk forventningene til valpen. En del ”problemer” slutter hunden med når den er voksen bare du unngår å forsterke de (feks valpebiting, å bite på sko og å gjøre fra seg inne). Andre saker som er veldig forsterkende i seg selv må du avbryte eller ta tak i med en gang du ser tendensene. Og lær deretter hunden hva du vil at den skal gjøre istedet. Tenk forebyggende, ikke problemløsende. Da slipper du å bruke vold eller fryktelig lang tid på å løse det senere. Ikke avled med andre morsomme aktiviteter når hunden gjør noe du ikke vil, du bare belønner den uønskede på den måten.

-Utvikle belønninger istedet for å bare bytte forsterker og ”finne” bedre og bedre saker når hunden ikke vil ha det du tilbyr. Belønningsutvikling er en kontinuerlig prosess som ikke slutter når hunden har nådd en viss alder. Målsetningen er at belønningene skal fungere i alle situasjoner. Begrens hundens valgfrihet der du må, ta kontrollen og styr konsekvensene av hundens valg istedet for å styre hunden fysisk med bånd eller på andre måter.

-Sørg for at hunden alltid engasjerer seg i den aktiviteten som du vil. En hund som takker nei til en viss belønning i en viss situasjon fordi den heller vil ha noe annet, er for meg en hund som sier ”har ikke tid til å komme på innkalling – jeg er opptatt med å jage rådyr”.

Dvs om du inviterer den til lek (som du vet at hunden syns er morsom i andre situasjoner) og den heller vil bort til andre hunder, snuse i bakken eller ha godbitene den har fått snusen på, så lar du ikke hunden velge aktivitet, men fortsetter å gjøre leken med deg spennende til den engasjerer seg fullt og helt i leken med deg. Gjør det gjerne til en selvkontroll-lek (”doggie zen” som det heter om man er amerikaner). Når hunden fullt og helt er opptatt av leken med deg, sier du værsågod og den får komme dit den selv vil. Ikke gi deg om det ikke fungerer med en gang. Hvis du ikke får engasjert den i det du vil, fortsett å jobbe, eller ta med deg hunden litt lenger unna forstyrrelsen. Med en gang du får den med på det du vil, kan du gå nærmere forstyrrelsen igjen. Og vice versa: om hunden heller vil leke enn å ete godbiter. På denne måten kan du på en leken måte lære hunden å engasjere seg i det du vil. Gjør dette til en livsstil der du alltid sørger for at hunden engasjerer seg i det du vil, enten det er å gå pent i bånd, ligge stille i sin seng, leke, komme på innkalling eller ete godbiter. Ta tak i alle slike ”gidder ikke, har ikke tid”-situasjoner og løs det når det dukker opp i hverdagen. Og husk å øke kriteriene og utfordre hunden når den har blitt flink på et nivå, ellers blir det veldig enkelt og ritualisert og har liten overføringsverdi til andre situasjoner.

-Bare la hunden få det den vil når den slapper av eller oppfører seg fint (feks ikke gi den mat mens den maser etter det, men gjør klar maten og la den stå på benken. Når hunden har ”gitt opp” og ligger rolig på plassen sin, ber du den komme til deg og si værsågod).

-Lær hunden å gå ved din side og gå i samme tempo som deg. Lær den å stoppe når du stopper og ikke la den gå fremover igjen før du begynner å gå. ”Å ikke dra i båndet” er ikke konkret nok for at de fleste middels aktive hunder skal forstå det. Ikke la den komme frem til andre hunder, lukteflekker etc når den drar, men når den går rolig ved din side og går i samme tempo som du gjør.

-Lær hunden å ligge stille i en hundeseng, åpent bur eller en annen trivelig plass. Avbryt uønsket atferd innendørs på en ”upersonlig” måte, feks ved å lede hunden rolig til en anvist plass der du har lært den å ligge stille eller hold den i ”pausestilling” mellom dine ben.

-La hunden ta ansvar og tilby den atferden du ønsker av den for å få det den vil ha. Ikke be hunden om å jobbe, men la hunden be om å få jobbe for deg.

-Lær hunden å finne ønsket aktivitetsnivå i ulike situasjoner. Bruk mye lek i treningen og bare belønn hunden om den virkelig anstrenger seg om du har en mer passiv hund. Forsterk aktive atferder under trening. Ikke del ut billige belønninger av gammel vane. Belønner du virkelig så bra at hunden lengter etter å gjenta atferden du forsterket?

-Forsterk passivitet i hverdagen og jobb med shaping av kontrollerte bevegelser som krever kroppskontroll om du har en hund med høyt aktivitetsnivå. Ikke innfri hundens forventninger gjennom å la den gjøre det den tenker på, men gjør heller motsatt. Feks om hunden ”lengter” etter avstandsbelønningen, belønn heller fra hånden til hunden fullt og helt har sluttet å tenke på den utlagte belønningen. Ta med deg denne tenkemåten til hverdagen også, feks om du gjør istand maten dens eller skal gå spor eller skal ut på tur. Vil hunden ha et ”Ja”, må den stille riktig spørsmål. ”Gi meg, gi meg!” gir ikke uttelling. Men en sitt eller et rolig blikk med rett attityd kan gjerne belønnes med det hunden har lyst på.

-Kan du svare presist og konkret om noen spør deg: ”Hva er ditt kriterium?”

-Husk at positiv hundetrening er ikke fri oppdragelse. Ha kontroll på hunden eller ha kontroll på forsterkerne. Gjør det enkelt å lykkes i begynnelsen, men tren hunden til et nivå der det uten trening ville vært enkelt å gjøre feil og vanskelig å gjøre rett!

-Ikke gjør deg selv til offer for omgivelsene, ta ansvar og forsterk den atferden du vil ha!