Jeg tror jeg har dette sitatet fra en kjent meksikaner, men nå gjelder det meg også. For ca 2 uker siden fikk jeg Jen, BC 7mnd. Den første uka fikk hun bli kjent med de andre hundene og være med litt rundt omkring. Hun er en snill og grei hund med en vennlig innstilling til folk og hunder. Hun viser også gode takter i sauehagen. Derimot er hun ikke vant til trening og forsto ikke så mye av det til å begynne med.

Jeg syns denne prosessen der valper (spesielt utrente, litt eldre valper) oppdager belønningenes og shapingens verden er veldig fascinerende. Jeg har hittil ikke hatt en eneste strukturert treningsøkt med Jen. Derimot følger jeg med og belønner bra atferd som hun gjør, alt fra nyttige ting i hverdagen til bevegelser som kanskje kan komme til nytte i lydigheten eller til noe helt annet. Hun har blitt flink til å repetere atferder, og hoppstå er nok favoritten. Sitt, ligg, plukke opp gjenstander fra bakken, dytte nesa i handa, lekebue og rygging er andre ting hun byr på mer eller mindre frekvent. Og alt dette helt uten noen ”formelle” treningsøkter, men for det meste trening i forbifarten mens 5 andre springer rundt oss. Faktisk er det Jen som har trent meg til å trene i flokk. De fleste andre hundene jeg har hatt er mer fokuserte og jobber bedre når jeg er alene med dem. Jen kommer derimot i best treningsmodus når hun og alle de andre kan tilby ulike atferder sammen i flokk! . Jeg aner ikke om det kan være konkurranse, trygghet, observasjonslæring eller noe helt annet som gjør det, men det er ganske morsomt å trene 2-4 hunder samtidig. Da er det også mulig å velge å belønne den hunden som gjør det best, enten den som er raskest, eller belønne ting som hver enkelt trenger å bli bedre på. Feks kan Pax få belønning for å ikke si ”awovovv” når han blir utålmodig, Pogue kan få belønning for å la en av de andre få hente en leke også, Pi kan få belønning for å være mindre forsiktig, mens Jen stort sett får belønning for det meste hun gjør 😉

Dagens inspirasjon er to innlegg til ettertanke fra Susan Garretts blogg:

Exactly Where You Should Be
Is There a Difference?

Ganske ofte får vi spørsmål om hva man skal gjøre hvis hunden velger bort våre belønninger og ikke engasjerer seg i treningen. Det kan være den matglade hunden som elsker å leke, men hvis den har fått ferten av kjøttbollene i lomma, så vil den ikke leke mer. Det kan være lydighetshunden som kommer inn i ringen og bare stirrer på ruta, og ikke klarer å gå fot med kontakt. Eller det kan være jakthunden som ikke klarer å gå fot eller apportere en tørket fugl når det er fullt av ferske rypespor. Eller det kan være hunden som ikke vil ta godbiter når det er andre hunder rundt den. Eller unghunden som er kjempeflink innendørs, men ser ut til å ha glemt at føreren finnes når den kommer utenfor døra. Med fantasien til hjelp kan lista gjøres uendelig lang.

Hovedmålet mitt for all trening helt fra valpestadiet at hunden alltid skal engasjere seg i den aktivitet som jeg tar initiativ til. I begynnelsen handler det mye om belønningsutvikling, altså å få hunden til å elske å engasjere seg i lek med gjenstander og ulike typer av godbitbelønninger sammen med meg.
Jeg begynner på steder der jeg vet det fungerer, og trener på ulike steder der jeg vil at hunden skal prestere i fremtiden. I første omgang handler det om at hunden skal ha det gøy og være engasjert, og jeg forsterker intensitet i leken ved å for eksempel la hunden vinne når den tar i litt ekstra når vi leker og jeg tar selv ansvar for å avslutte leken mens hunden er som mest intensiv og før den går lei. Men ganske snart legger jeg opp øvelser der hunden helst vil velge bort min aktivitet framfor noe annet (feks den vil spise godbiter, hilse på folk/hunder, jakte etc istedet for å leke med meg).

De første utfordringene kan være at valpen fortsatt henger fast i filla selv om jeg lokker med godbiter foran nesa dens. De fleste valper spytter ut filla når de ser godbiten. Da gjelder det å være litt sta og lære hunden at den aldri oppnår det den vil om den ikke engasjerer seg i det jeg vil. Jeg tar godbiten bak ryggen og gjør det som må til for å få valpen engasjert i lek igjen. Så prøver jeg på nytt og gjentar prosedyren hvis valpen skulle la seg lure på nytt. Når valpen leker like engasjert mens jeg lokker med godbiter som uten, sier jeg ”takk” og bytter filla mot en godbit. På denne måten slår jeg to fluer i en smekk: Hunden lærer seg å slippe på kommando, og den lærer seg å holde fast uansett hva som skjer til jeg sier slipp.

Det er sjelden at hunden ”plutselig ikke er til å kjenne igjen og mister lysten til å trene”. I de fleste tilfeller er det eieren som ikke har lagt merke til små tendenser der hunden velger å begynne å snuse, slippe leken eller bry seg om andre hunder i treningen. Det er mye lettere å bygge opp hundens ”arbeidsmoral” om du tar tak i alle små tendenser til ”orker ikke, gidder ikke” med en gang de oppstår.

• Ha fokus på fullt engasjement under all trening!
• Gi hunden et valg, men styr konsekvensene av hundens valg. Velger hunden ”rett” og engasjerer seg i det jeg vil, så kan den få gjøre det den selv vil som belønning.
• Bestem deg for at hunden aldri i livet skal få gjøre noe annet enn det du vil.
• Men husk å legge opp treningen slik at du verken lokker eller tvinger hunden tilbake, det er den beste måten å gjøre hunden lat, bortskjemt og drepe motivasjonen. Bare avbryt, gjerne på en leken måte og med et smil om munnen, og la hunden oppleve at ”feil” valg fører den lenger unna det den ville.

Har du allerede et problem, så kan det være lurt å finne akkurat det punktet der det slutter å fungere. For eksempel kan det være at hunden jobber fint på asfalten, men bare snuser på gresset. Eller at den jobber leker bra innendørs, men med en gang du kommer over dørterskelen, så er alt engasjement borte etc. Få hunden engasjert i for eksempel lek, eller med å gå fot med kontakt på rett side av grensen der det fungerer. Så krysser du grensen, men avbryter og rygger umiddelbart tilbake til andre siden hvis hunden skulle bryte kriteriet ditt (for eksempel sette nesa i bakken eller slippe leken). Så prøver du på nytt til hunden lykkes.

Dette ”lær å fortjene”-systemet blir fort en livsstil og gjør det enklere å få hunden til å bli åpen for dine forslag også i krevende miljøer. Dette prinsippet bruker jeg i all trening og i alle situasjoner, helst i planlagte situasjoner i begynnelsen før du oppdager at hunden sier ”nei takk” til trening.

Dette og mye annet er tema under sommerens Grunnkurs for fuglehunder 24.-25. juli.

Veldig morsomt at det er så mange som er interessert i shaping og at det ble så mye diskusjon omkring emnet.
Når jeg leser alle kommentarene, så er det en ting som slår meg: Folk gjør alt så mye vanskeligere enn det det er! Selvsagt vil vi ikke at hunden er for het, for frustrert eller for passiv. Men når treneren bruker så mye energi på å være redd for hva hunden tenker og føler, så tror jeg at man glemmer bort hele poenget med shaping. Det kommer sjelden noe konstruktivt ut av å gå inn i hodet på hunden (bortsett fra litt trivelig sladder på lørdagskvelden kanskje). Bruker man for mye energi på å være redd for at hunden har uønskede følelser, så er det lett å ubevisst forsterke atferder vi ikke vil ha ved å hjelpe hunden, flytte på seg, senke kriteriene etc. Observer hundens atferd og forsterk det du liker istedet.

Tenk på shaping som tigging. Gjør det enkelt. Slutt med å tigge om atferder fra hunden. Lær hunden å tigge. Det er noe av det beste man kan lære hunden. Når hunden har blitt skikkelig flink til å tigge, kan du lære den å tigge på rett måte for å få det den vil. Lær den å tigge aktivt og passivt. Lær den å tigge lenge. Lær den å virkelig anstrenge seg. Sett tiggingen i system. Og vips har du en hund som jobber beinhardt om å få jobbe for deg, istedet for at du ber hunden om å jobbe.  Jeg har aldri hørt om noen som har mislyktes med å lære en hund å tigge.