Debatten om treningsmetoder tar stadig nye veier. Folk beskylder hverandre gjensidig for å være dyremishandlere. Noen påstår at ”ekstreme positivister” kaller de som rykker i bånd eller tar i nakken for dyremishandlere, mens på den andre siden finnes de som kaller ”myke trenere” for dyremishandlere for ”hvis man ikke tør å ta sin hund mens den fortsatt er valp, så må den dresseres med strøm når den blir ulydig som voksen”.
Slike unyanserte påstander er ikke noe jeg selv kaster bort tiden min på, men jeg vil ta opp en annen interessant side ved debatten, nemlig bruken av isolasjon som metode. Det nyeste påfunnet er at de som ikke tør å ta sin hund heller bruker isolasjon som et verktøy i treningen. Påstanden er at myke trenere isolerer hunden den tiden den ikke trenes for at den skal jobbe bedre. Slike påstander rammet også Susan Garrett for noen år siden etter en underlig tolkning av hennes bok ”Ruff Love”. I debatter om hundebur dukker slike tolkninger opp igjen i ulike varianter. De som har lest boken og gått kurs for damen vet at tiltakene i boken bygger opp et godt forhold mellom hund og eier gjennom at hunden får flere belønninger for rett atferd, mer kvalitetstid sammen med eier og blir aktivisert mer enn tidligere.

Personlig kjenner jeg ingen klikkertrenere som isolerer hundene sine for å få de til å prestere bedre. De eneste gangene jeg har hørt slike råd er fra enkelte jakt- og gjeterhundfolk. Det et ganske utbredt råd å holde hunden i hundegård. Begrunnelsene er ulike, alt fra at hunden skal bli lettere deprivert for sosial kontakt slik at man slipper å bruke andre belønninger, at hunder alltid bør være ute i friluft for å trives, til at det er bra for lederskapet fordi det blir lettere å være konsekvent den tiden du er sammen med hunden. Bur anbefales som et ledd i tilvenning til å være alene hjemme, for å fremskynde renslighetstreningen, å beskytte inventaret mor hunden, men ikke minst for å beskytte valpen mot elektriske ledninger og annet som kan skade den. Her brukes bur eller hundegård ikke som en straff, men for å forebygge at uønsket atferd oppstår.

Vi får huske på at klisjeen om at hunder er ulike fortsatt er like gyldig. Noen hunder trenger hjelp til å roe seg ned eller trenger å beskyttes mot omgivelsene. Andre, gjerne mindre aktive hunder, er veldig enkle å holde i huset som valper og unghunder.

 Et annet poeng som er verd å nevne er vrangforestillingen om at bruk av time out for å redusere uønsket atferd baserer seg på isolasjon. Tolkningen av begrepet ”time out” har tatt de utroligste veier. For meg er en time out en pause i treningen der hunden hindres tilgang til flere belønninger (uansett om belønningen er mat, oppmerksomhet eller andre aktiviteter som virker forsterkende). Jeg bruker bare time out på hunder som har lært hva de skal gjøre ved hjelp av mange belønninger. Jeg varierer bruken av time out og lader opp time out-situasjonene med belønninger for å unngå uønskede bivirkninger. Feks så venner jeg hunden til å bli holdt i halsbåndet slik at den ikke bli redd og trekker seg unna når jeg raskt avbryter uønsket atferd, jeg venner den til å være i bur og jeg lærer feks hundene å legge seg ved hjelp av belønninger før jeg evt bruker dette som time out. Hele tiden får jeg evaluere effekten av time outen (det skal faktisk bli mindre av den uønskede atferden!) og se opp for uønskede bivirkninger (hunden skal ikke bli redd eller skremt, men prøve hardere neste gang og ikke gi opp eller tape intensitet under trening). Generelt jeg legger lista slik at det blir minst 4 belønninger for rett atferd før evt neste time out.

Selv  lever jeg veldig tett sammen med mine hunder og har dem rundt meg hele tiden. Valpene og unghundene vennes til å ligge i bur iblant. Dette er kanskje heller ikke noen optimal løsning, kanskje hundene hadde hatt det like bra i en hundegård? Likevel så tror jeg at hunder trives med å være sammen med sine mennesker (selv om de kanskje helst skulle slippe å ha meg der iblant ;).

Husdyrhold vil alltid begrense dyrets utfoldelse til en viss grad. På den ene siden gir husdyrhold trygghet, beskyttelse fra farer i naturen, sult og kulde, men samtidig så begrenser vi dyrenes atferdsrepertoar. Selv om det kanskje er hardt å innrømme for mange, så er det til syvende og sist for vår egen del at vi avler frem og holder tamhund til jakt, selskap eller arbeid. Skal hundene være tilpasset til et menneskesamfunn, så er det ikke mulig å la de leve ut alle sine motivasjoner til en hver tid. Betyr det automatisk at deres velferd reduseres? Diskusjonen koker ned til at dyr har visse atferdsbehov som må tilfredsstilles. Hvor grensene går for hva som er akseptabelt kan gjerne debatteres. Skåner vi hunden for farer og unødvendige konflikter eller gjør vi det bare lettvindt for oss selv?

Jeg ønsker alle jegere skitt jakt og en god debatt til de som sitter hjemme foran datamaskinen. Selv så reiser jeg til fjells en uke nå.